Om Alver > Aktuelt > Artikkel i Eurojuris Informerer - Konkurranserett

Artikkel i Eurojuris Informerer - Konkurranserett

Advokat Fredrik Alver har i Eurojuris Informerer skrevet artikkel om samarbeid og informasjonsutveklsing mellom konkurrenter.

Samarbeid og informasjonsutveksling mellom konkurrenter
Publisert i Eurojuris Informerer nr. 1 / 2019 - Juss for næringslivet

1               Innledning
Konkurranseretten er for mange et litt ukjent rettsområde. Det første mange tenker på når de hører ordene konkurranserett eller konkurranselov, er de sakene som har fått stor mediedekning nasjonalt og internasjonalt. Ett eksempel er Telenor-saken der Konkurransetilsynet ila overtredelsesgebyr på NOK 788 millioner for å hindre utbyggingen av et tredje mobilnett i Norge.

Konkurranserettens overordnede formål er å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser, og å verne om forbrukernes interesser. Konkurranse er ikke et mål i seg selv, men konkurranse er det middelet man har funnet best egnet for å oppnå formålet.

Dette gjenspeiles i den norske konkurranselovens formålsbestemmelse, og i EU-retten som den norske konkurranseloven springer direkte ut av. Konkurranseretten er en cocktail av rettsregler, samfunnsøkonomiske prinsipper og en god dose markedskunnskap. Ofte må man danne tverrfaglige team med advokater, økonomer og bransjefolk for å få full oversikt over en virksomhets konkurranserettslige posisjon.

Selv om mediedekningen kan gi inntrykk av at regelverket kun rammer de største virksomhetene som opererer på markedet, er det svært viktig å påpeke at alle potensielt sett omfattes av atferdsreglene i konkurranseretten.

Grovt sett består konkurranseretten av tre regelsett. Det er for det første reglene om fusjonskontroll(kontroll med foretakssammenslutninger) i konkurranselovens kapittel 4, som innebærer en meldeplikt for foretakssammenslutninger dersom de involverte foretakene har årlig omsetning over NOK 1 milliard samlet og over MNOK 100 hver for seg.

Dernest har man reglene om misbruk av dominerende stilling, som innebærer et forbud mot en rekke typer atferd for en virksomhet som kan anses som dominerende i sitt relevante marked.

For det tredje omfattes reglene som forbyr konkurransebegrensende samarbeid mellom konkurrenter.

Sistnevnte forbudsbestemmelse finner man igjen i den norske konkurranseloven § 10. Denne bestemmelsen legger en rekke begrensende føringer for hvilken samhandling og hvilket samarbeid som ellers konkurrerende aktører kan ha med hverandre. Herunder gir bestemmelsen begrensninger for hvilken informasjon to konkurrenter fritt kan utveksle med hverandre. Det er denne informasjonsutvekslingen mellom konkurrenter som i det følgende skal gjennomgås nærmere, i tillegg til en mer generell introduksjon til rammene for konkurranseloven § 10.

2               Generelt om konkurranseloven § 10
2.1          Forbudet
Konkurranselovens § 10 forbyr samarbeid som begrenser, eller som potensielt kan begrense, konkurransen i markedet. Alle former for samarbeid (inkludert utveksling av informasjon) som kan påvirke partenes markedsatferd, enten partene imellom eller i forhold til andre aktører, kan rammes av forbudet. I tillegg til de mest åpenbare og grove kartellovertredelsene, kan f.eks. spesialiseringsavtaler, produksjonsavtaler, FoU-samarbeid, innkjøpssamarbeid, prosjektsamarbeid (felles anbud), markedsføringssamarbeid og informasjonsutveksling, rammes.

Bestemmelsens første ledd sier at:

«Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, er forbudt»

Slik bestemmelsen er utformet, er det ikke noe krav om at konkurransebegrensningen må være vesentlig, men den må være merkbar, dvs. at rent bagatellmessige virkninger ikke fører til overtredelse av forbudet.

2.2          Vilkår: «Avtale», «Beslutning truffet av sammenslutninger» eller «samordnet opptreden»
Det er etter ordlyden et vilkår at det enten er inngått en avtale, at det er en beslutning truffet av sammenslutninger av foretak, eller at det foreligger samordnet opptreden. Praksis viser at dette tolkes vidt. Både formelle avtaler og samarbeid som ikke hviler på rettslige bindende avtaler, omfattes. En felles, underforstått forståelse mellom to parter kan etter omstendighetene utgjøre samordnet opptreden selv om det ikke foreligger direkte kommunikasjon. Informasjonsutveksling mellom konkurrenter kan f.eks. i seg selv utgjøre «avtale» eller «samordnet opptreden», eller være en del av slikt «samarbeid».

2.3          Foretaksbegrepet
Det er videre et krav om at avtaler som nevnt må være inngått mellom «foretak». Med foretak menes enhver enhet som utøver privat eller offentlig ervervsvirksomhet, jf. konkurranseloven § 2. Forbudet gjelder i utgangspunktet ikke avtaler mellom foretak innen samme konsern, selv om disse utgjør ulike juridiske enheter. Dette kommer av det som i EU-retten omtales som «single economic entity», og bygger på prinsippet om at foretakene i samme konsern er så nært knyttet sammen at de utgjør samme økonomiske enhet ved at avtaler mellom disse kun ses på som en intern allokering.

2.4          Konkurrentbegrepet og markedsavgrensning
Det ligger i bestemmelsens art at avtalen eller den samordnede opptredenen i utgangspunktet må foreligge mellom to foretak som er konkurrenter for at forbudet skal komme til anvendelse. For eksempel kan en elektriker og en rørlegger samarbeide om en rekke ting uten at konkurranseloven får sin anvendelse, ettersom de ikke er konkurrenter. To elektrikerfirmaer må derimot være svært varsomme med å samarbeide med hverandre dersom de opererer i samme marked. Det er ikke gitt at et firma i Kristiansand og et firma i Trondheim er i samme marked, og dermed vil de heller ikke være konkurrenter i lovens forstand. Enhver konkurranserettslig analyse må derfor gjøre en avgrensning av det relevante markedet, både produktmessig (f.eks. rørlegger, elektriker, snekker) og i geografisk forstand (f.eks. lokalt, regionalt, nasjonalt, EU, globalt).

Selv om to parter ikke er direkte konkurrenter kan man likevel bli omfattet av forbudet i enkelte situasjoner. Konkurranseloven § 10 omfatter både det man kaller horisontalt samarbeid (mellom to aktører på samme trinn i omsetningskjeden, f.eks. to produsenter) og vertikalt samarbeid (mellom to aktører på ulike trinn i omsetningskjeden, f.eks. en produsent og en distributør). 

Horisontalt samarbeid er som et utgangspunkt mer skadelig enn vertikalt samarbeid, og det er kun i enkelte typetilfeller at vertikale relasjoner anses skadelig. Vertikalt samarbeid kan lettere være skadelig dersom et av foretakene er store nok til å kunne utøve markedsmakt.

2.5          Formål og virkning
Ved vurderingen av et samarbeid eller samordnet opptreden under konkurranseloven § 10 skiller man gjerne mellom avtaler som har til formål å begrense konkurransen, og avtaler som har til virkning å begrense konkurransen. Gjennom praksis fra EU-domstolen, som også er fulgt opp av nasjonale domstoler og konkurransemyndigheter i Norge, er det lagt til grunn at et samarbeid som man finner å ha som formål å begrense konkurransen, aldri eller svært sjelden kan anses lovlig i henhold til § 10. Det er i slike tilfeller ikke nødvendig å vurdere virkningen samarbeidet har på konkurransen i markedet. Formålsovertredelser vil typisk være rene prissamarbeid (karteller), kvantumsbegrensninger, avtaler om markedsdeling eller andre særlig alvorlige overtredelser av § 10.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig bare å fastslå at det ikke foreligger en formålsovertredelse ved lovlighetsvurderingen. Det må også foretas en konkret vurdering av de virkninger samarbeidet har på konkurransen. Man vurderer typisk om samarbeidet fører til høyere priser, dårligere kvalitet, mindre utvalg eller annet som anses som negativt for forbrukerne i markedet. Uansett må det gjøres en objektiv vurdering, og partenes subjektive hensikt eller eventuelle legitime formål skal ikke ha noen innvirkning på vurderingen. Man kan si det slik at målet helliger ikke middelet.

Dersom en koordinert opptreden mellom et foretak og deres konkurrenter har som sin virkning at den enten hindrer, innskrenker eller vrir konkurransen i det relevante markedet, dvs. er skadelig for konkurransen, vil et slikt samarbeid som utgangspunkt være i strid med konkurranseloven § 10, med mindre man finner at det skapes netto effektivitetsgevinster etter bestemmelsens tredje ledd, jf. nærmere om dette nedenfor.  

2.6          Rettsvirkning og sanksjoner
Avtaler som er i strid med forbudet i § 10 første ledd, er ulovlige og helt eller delvis ugyldige, jf. bestemmelsens annet ledd som sier at avtalen eller beslutningen skal «ikke ha noen rettsvirkning». Overtredelser kan videre føre til en rekke sanksjoner. Det kan ilegges overtredelsesgebyr på inntil 10 prosent av de involverte selskapenes årlige omsetning, og også medføre personlig bøte- og fengselsstraff ved alvorlige overtredelser samt erstatningsansvar. Videre kan man etter omstendighetene bli avvist fra fremtidige anbudskonkurranser og derigjennom miste store potensielle inntekter. Det er altså vesentlige og alvorlige sanksjoner som kan ilegges ved et brudd, avhengig av graden av overtredelsen og skaden det påfører samfunnet og forbrukerne.

2.7          Unntak ved effektivitetsgevinster
Konkurranseloven § 10 tredje ledd inneholder som nevnt et unntak fra forbudet i første ledd. Unntaket gjelder for samarbeid som genererer effektivitetsgevinster som overstiger det samfunnsøkonomiske tapet som følge av samarbeidet, som ikke begrenser konkurransen mer enn absolutt nødvendig, og som ikke utelukker konkurransen i markedet. Dersom man i et konkret tilfelle finner at utveksling av informasjon skulle være i strid med § 10 første ledd fordi det som sådan fører til en konkurransebegrensning, kan det altså likevel være lovlig etter tredje ledd dersom man finner at informasjonsutvekslingen fører til netto samfunnsøkonomiske positive resultater.

3               Særskilt om utveksling av informasjon mellom konkurrenter
3.1          Generelt om informasjonsutveksling
Informasjonsutveksling vil ofte være en integrert del av en annen form for samarbeid som foregår mellom konkurrenter, både i lovlige og ulovlige samarbeid. Likevel kan informasjonsutveksling være lovstridig i seg selv.

Utvekslingen av informasjon kan enten skje direkte mellom konkurrenter, eller den kan skje indirekte, gjennom en felles ekstern part. Eksempler på det siste er informasjonsutveksling gjennom en bransjeorganisasjon, eller gjennom leverandører, forhandlere, kjeder, etc.

Jo viktigere et konkurranseparameter er for konkurransen i markedet, desto lettere vil det kunne ha en konkurransebegrensende virkning dersom foretaket og dets konkurrenter utveksler informasjon om nettopp dette. Pris er f.eks. alltid et helt sentralt konkurranse­parameter, og rene samarbeid om pris vil dermed nesten alltid være i strid med loven. Det vil derfor være avgjørende å vurdere hva man diskuterer med sine konkurrenter.

Utveksling av informasjon mellom konkurrenter vil være lovlig så fremt informasjonen man deler, enten er offentlig tilgjengelig for enhver eller ikke utgjør partenes forretnings­hemmeligheter. Taushetsbelagt kundeinformasjon forutsettes utvekslet med kundens samtykke. Utveksling av informasjon kan altså i seg selv være lovstridig, enten man selv gir informasjonen eller man tar imot informasjon fra andre.

Dersom man deltar i et møte hvor man passivt mottar informasjon fra en annen part, er det viktig å merke seg at man kan rammes av forbudet selv om man ikke aktivt går inn for å dele slik informasjon. Praksis viser at man må ta aktiv avstand fra informasjonen man mottar i slike tilfeller, og få dette protokollert, dersom man skal unngå mistanke.

Det må presiseres at informasjonsutveksling i mange tilfeller kan være nødvendig, effektivt og føre til økt konkurranse. Man ser ofte at et selskap øker intern effektivitet ved å sammenligne seg selv mot sine konkurrenters metoder, tilgjengelige priser osv. Spørsmålet er derfor hvor grensen går for at utveksling av informasjon kan være i strid med regelverket.

3.2          Informasjonsutveksling og stilltiende samarbeid
Når man vurderer samarbeid mellom konkurrenter, vil det ofte kunne være et spørsmål om informasjonsutveksling mellom partene har medført at man har lagt til rette for et såkalt stilltiende samarbeid mellom partene der man tilpasser sin strategi etter øvrige aktører, uten at man aktivt samarbeider. Dersom aktør A mottar aktør Bs fremtidige priser, kan A enkelt tilpasse sitt prisnivå stilltiende. Et stilltiende samarbeid kan særlig være aktuelt i markeder som er konsentrerte, dvs. der det er få markedsaktører. Konkurransetilsynet har f.eks. viet oppmerksomhet til bankmarkedet der rentevarsling potensielt kan føre til et stilltiende samarbeid.

3.3          Typetilfeller
Man må være særskilt oppmerksom på utveksling av følgende typetilfeller av informasjon (med mindre den er offentlig tilgjengelig):

Priser, prisendringer eller rabatter
Kostnader, marginer og overskudd
Kommersielle strategier
Salgsvilkår
Kundeinformasjon
Produktsammensetning
Fremtidig informasjon om nye satsningsområder (både geografiske satsningsområder eller nye produktområder, herunder investeringer og FoU-satsninger)
Annen spesifikk markedsinformasjon
Denne listen er ikke uttømmende for hva slags informasjon som vil være ulovlig å utveksle, og er kun ment som eksempler på hva man særlig må være oppmerksom på. Det innebærer at all informasjon rundt noe som utgjør et konkurranseparameter mellom konkurrenter, og således også vil utgjøre forretningshemmeligheter, vil kunne være i strid med § 10.

3.4          Momenter i vurderingen
3.4.1      Generelt
Generelt sett anses informasjonsutveksling å være skadelig for konkurransen dersom markedet blir kunstig gjennomsiktig for aktørene som en direkte følge av delingen, og dermed kan danne grunnlag for en samordnet opptreden. Informasjonsutveksling mellom konkurrenter kan i et konkret tilfelle redusere eller eliminere den usikkerheten som foreligger i markedet, slik at partene kan tilpasse seg på en konkurransebegrensende måte. Enkelte markedsaktører vil derfor kunne få et konkurransefortrinn, samtidig som de andre aktørene på markedet som ikke er del av samarbeidet, potensielt kan bli utestengt, eller at deres virksomhet på andre måter vanskeliggjøres.

Informasjonsutveksling fører raskere til samordnet opptreden i strid med konkurranseloven § 10 i markeder som er transparente, konsentrerte, stabile og symmetriske. Problemet i denne typen markeder er at aktørene enkelt kan komme til en felles forståelse om koordinerende atferd, og derigjennom overvåke hverandre og sanksjonere eventuelle avvik fra den samordningen som oppstår som følge av informasjonsutvekslingen.

3.4.2      Alder på informasjonen som utveksles
Det er ofte avgjørende for å vurdere om informasjonsutveksling er i strid med konkurranseloven § 10 om informasjonen anses for å være historisk eller være nåtidig/fremtidig. Det er langt mer skadelig for konkurransen dersom man deler nåtidig eller fremtid informasjon fremfor historiske data. Dette fordi historiske data som regel ikke vil minske usikkerheten i markedet eller gi enkelte aktører en konkurransevridende fordel. Hva som er «historiske» data, må vurderes konkret i den enkelte sak eller sektor, og vil avhenge av flere momenter.

3.4.3      Generell vs. spesifikk informasjon
Utveksling av aggregert informasjon, dvs. generell informasjon som ikke kan individualiseres til et konkret selskap, eller som ikke gir uttrykk for konkrete strategiske detaljer, vil lettere anses som lovlig enn hva som er tilfellet ved spesifikk informasjon.

3.4.4      Hyppighet av informasjonsutvekslingen
Hyppig deling av informasjon mellom konkurrenter anses lettere for å være i strid med § 10 enn hva som er tilfellet med informasjon man sjelden deler, eller kun deler ved én enkelt anledning. Men det er viktig å presisere at dette ikke er avgjørende for vurderingen. Ett enkelt tilfelle av informasjonsutveksling kan være nok til å utgjøre et brudd på forbudet. Vurderingen vil her henge sammen med markedskarakteristika og forholdene ellers i det konkrete tilfellet. Dersom det er få konkurrenter og man opererer med relativt langsiktige kontrakter, vil dette føre til at man lettere finner brudd ved et enkeltstående tilfelle av informasjonsutveksling enn i motsatt fall.

3.4.5      Betydningen av at man åpent utveksler informasjon
Dersom partene helt åpent, i det offentlige, utveksler informasjon med konkurrenter, kan dette minske sjansene for at utvekslingen leder til en samordnet opptreden. Det er likevel på generelt grunnlag ikke et unnskyldelig forhold at man har vært helt åpen om informasjonsutvekslingen.

Primærkontakt

Fredrik Alver

Advokat

Kontakt oss